Ja takk begge deler.

På tirsdag var jeg med å undervise på lederskolen modul 1 visjon og verdier. Det var en veldig positiv opplevelse. Jeg delte erfaringer fra AgapeKirka fra 2007 inntil idag. Mens jeg var i forberedelse tenkte jeg på hvor takknemlig jeg er for at alle generasjoner er, og har vært med på reisen. Noen tanker rundt dette:

1. Vi stå på noen andres skuldre.

Det er fantastisk å være med i en sesong hvor mye positivt skjer. For to år siden var det rundt 10 barn i barnakirka på en søndag. Forrige søndag var det 52. For to år siden var vi rundt 60 på en vanlig gudstjeneste, idag nærmer vi oss 200. Vi ser mennesker høre evangeliet og ta beslutninger om å følge Jesus.

Nylig sendte vi ett team til Uganda og bygde ett hus for foreldreløse barn. Det som skje er en frukt av at noen andre har bedt, arbeidet, gitt og vært trofast. Det vi ser idag er en frukt av mange som har vært trofast over tid og som fortsatt er trofast.

2. Gi det videre.

Det er ingen selvfølge at lederer i en kirke evner å forløse unge ledere. Det er stor forskjell på teori og praksis. De mer erfarne lederer som har vært med fra starten i AgapeKirka har vært et fantastisk forbilde i å skape rom for nye lederer. Uten å tviholde på sin måte, uttrykk eller preferanse. Dette er imponerende og er tegn på ekte åndelige fedre og mødre. En hver generasjon må ha øynene rettet mot den neste generasjon. At vi lar unge ledere forme og skape en kirke som er attraktiv for sin tid er som Tom cruise hadde sagt "imperetiv". Da vil kirken være tilstede og istand til å påvirke positivt.

3. Fortsatt nødvendig.

Om man våger å gi staffet pinnen videre er ikke det det samme som å trekk inn årene.

Det betyr bare at det er en annen funksjon nå. Jeg ser hver uke kraften i dynamiske unge lederer, blandet sammen med livserfaring, visdom og tyngden til ledere som har gått en vei.

Vi trenger begge deler, vi trenger som johannes beskriver det både unge menn og fedre.

Igår kveld var jeg på 50års feiringen til Per åge løvseth, en "åndelig far" i AgapeKirka.

Jeg måtte snike meg ut av selskapet når jeg kjente meg ikke helt frisk. Allikevel rakk jeg en nydelig biff stroganoff og se Per Åge ikledd en av hans presanger.

Blessings

Mark